Ibn Khaldun - "araberverdenens Descartes" - er kjent som en av 1400-tallets store vitenskapsmenn og tenkere. Med tanke på kommende generasjoner ville han skrive om hele den muslimsk-arabiske sivilisasjonens historie: den spennende historien om regionens vekst og stagnasjon, og om makten til de ulike dynastiene. På en vitenskapelig måte analyserer Khaldun de materielle betingelsene, og de økonomiske, politiske og kulturelle endringene. Selv kalte han dette en historiebok om lærdom og et arkiv om "politiske hendelser blant arabere, ikke-arabere og berbere, og om store herskere som var deres samtidige". Boken er introduksjonen til Ibn Khalduns flere tusen siders encyklopediske "Boken om visdommene" (1377).
