En munter historie om den aller minste reven som slett ikke fikk nok skogmusunger til middag, selv om revemor og revefar jaktet hele dagen for å skaffe mat. Derfor var han alltid sulten. Ikke nyttet det å slåss for maten heller, liten som han var. Sulten og lei går han for å møte revemor og revefar for kanskje å få litt mat før de andre ungene. Revemammalukten fører ham like til hønsegården, hvor han graver seg under nettinggjerdet. Her finner menneskemoren som eier hønsegården ham. Hun tar i ham, løfter ham vekk og stenger ham inne i kjelleren sammen med katten. Heldigvis skjønner både mammaen og veslejenta at sulten gnager i ham. Den vesle reven får et deilig måltid mat, før han blir sluppet fri. Mett og glad kommer han hjem - og så lukter det menneskelukt av ham. Revemamma tisser litt ekstra godt på ungen sin for å få bort denne vondlukten. Det er blitt en underfundig historie, og veslerevens vandring på jakt etter mat fenger oss. Revefamilien har fått menneskelige trekk som vi akse