Under andre verdenskrig kom Marceline, som da var 15 år, og faren fra hverandre. Han var i Auschwitz, hun i Birkenau. De var tre kilometer fra hverandre. Mellom dem lå gasskamrene og uroen over ikke å vite hva som hendte med den andre. En dag sender faren en avrevet papirbit med noen få ord på. En uvurderlig skatt og et testamente til hans datter, men Marceline husker ikke hva som sto på papirlappen. Farens siste ord til henne er tapt for alltid. Marceline overlever, faren gjør det ikke. «Og du kom aldri tilbake» er formet som et brev til faren som aldri kom tilbake. Det er en roman om å overleve - også tiden etterpå. Om forventningene om at man skal være glad for å være i live, uten å forstå hva det egentlig innebærer at livet går videre.
