Erlend Loes gjennombruddsroman fra 1996. Den 25-årige hovedpersonen har en god og en dårlig venn. Han har dessuten en usympatisk bror. Da broren slår ham i krokket, utløser tapet en eksistensiell krise hos fortelleren. Han isolerer seg i brorens leilighet og tilbringer dagene med å slå i et bankebrett. Samtidig tenker han på hva han liker og misliker, på verdens og livets mangel på mening, og på hvordan man skal klare å finne en sammenheng i mylderet av inntrykk. Språket er knapt, direkte og korthugd. Betegnende for denne romanen er Loes særegne form for humor, som ligger i skjæringspunktet mellom naivitet og ironi. Omtalen er utarbeidet av BS.